Gleden av å logge av: Uke 5

🎶 "They tried to make me go to rehab… I said no, no, no." 🎶

Du kjenner kanskje igjen sangen fra 2006. Amy Winehouse – rå og sårbar – sang med hele kroppen om et opprør mot andres forventninger. Ja, sangen handler om rus og behandling – men også om noe dypere: Å kjenne på en smerte man ikke er klar til å møte, å holde fast ved det kjente, selv når det skader og å stå i en indre konflikt mellom behovet for hjelp og ønsket om frihet.

Samtidig utfordrer den samfunnets krav om at vi skal forbedre oss på andres premisser. Amy svarte i stedet: Let me be. I’m doing this my way.

Og nettopp der – i den setningen – fant jeg meg selv i min femte uke uten sosiale medier på mobilen. Det var som om den sangen hadde blitt et ekko inni meg. Ikke fordi jeg trengte rusbehandling (eller… jo, på en måte), men fordi jeg i mange år sa «nei» til det jeg egentlig trengte:

En ny relasjon til det digitale livet.

Min bevisste digitale reise startet allerede i 2012, men det er først nå jeg virkelig har forstått hva den reisen betydde. Den gangen hadde jeg ikke språket for det – men i dag ser jeg at det var starten på noe som senere skulle bli selve grunnmuren i arbeidet mitt:

Hvordan vi kan være mennesker i samspill med en digital verden?

Siden den gang har jeg hatt digitale pauser hvert eneste år. Noen korte og noen lange. Alltid verdifulle. Likevel vendte jeg alltid tilbake – til mobilen, til algoritmene, til vaner jeg innerst inne visste burde endres. Men jeg visste ikke hvordan. Og jeg var ikke klar.

Hver gang sa jeg til meg selv:“Neste gang skal jeg bruke det annerledes.” Men neste gang kom, og jeg falt inn i det samme mønsteret igjen.

Da jeg startet denne digitale pausen for fem uker siden, kom jeg fra en periode som minnet meg om følelsen jeg hadde som 14-åring da jeg flyttet til Norge. Etter tre år begynte jeg å forstå at jeg måtte skape min egen plass her i landet. Nå, mange år senere, kjente jeg på en lignende uro i relasjonen min til sosiale medier.

I august 2024 stengte jeg min over ti år gamle Instagram-konto med mer enn 3000 bilder. Siden da har jeg strevd med å finne ut hva slags digital borger jeg egentlig ønsker å være.

Denne uken falt endelig alt på plass. Midt i det praktiske skjedde det noe avgjørende:

Jeg innså at jeg ikke lenger ønsker å scrolle sosiale medier på mobilen.

Det er mer enn nok å bruke det fra Mac-en når det trengs – opplevelsen er helt annerledes: mindre tilgjengelig og mer bevisst. Det føles ikke som fast digital food eller tankeløst konsum.

Gang etter gang og gjennom alle disse pausene har jeg oppdaget et mønster. Etter tre uker skjer det samme hver gang:

✨ Sansene våkner

Jeg lukter mer.

Hører mer.

Ser mer.

Jeg tar bilder – uten å tenke på algoritmer.

Jeg kjenner vinden – uten å måtte skrive en caption.

Jeg lever øyeblikket – uten å dokumentere det.

Jeg kjenner etter – i stedet for å oppdatere.

Kroppen husker hvem jeg er når jeg ikke lar algoritmen styre oppmerksomheten min. Og mye av mitt digitale konsum oppleves plutselig meningsløst – og dermed ikke lenger attraktivt.

På fredag avsluttet jeg fem uker uten sosiale medier på mobilen. Men det føles ikke som en avslutning – det føles som en ny livsstil.

Jeg har ikke trukket meg tilbake fra den digitale verden –jeg har bare trukket grensene mine tydeligere.

Det har tatt meg over ti år å forstå hvordan jeg ønsker å være en digital borger. Det handler ikke om å være imot teknologien – tvert imot, jeg elsker den. Men jeg elsker friheten mer. Friheten til å velge når – og hvordan – jeg vil være påkoblet.

Så hvis du får en melding fra meg på sosiale medier, vet du at den ikke kommer fra lomma. Jeg har satt meg ned; med tid, med vilje og med nærvær.

Jeg har sluttet å la algoritmen bestemme når jeg skal være tilgjengelig.

Og for første gang kan jeg si det høyt – og virkelig mene det:

✨ Jeg er digitalt rehabilitert. ✨

Ikke fordi noen ba meg om det.

Ikke fordi jeg følte meg tvunget.

Men fordi det kom innenfra.