Gleden av å logge av: Uke 3

Forrige uke delte jeg at jeg hadde vært på legevakta etter en skade, og at jeg lærte om FAST-regelen. Lite visste jeg at jeg noen dager senere skulle tilbake – denne gangen for noe helt annet eller ikke.

Etter skaden kjente jeg på en slags uro i kroppen. Den har rett og slett ikke vært helt i balanse. Jeg har hatt ryggsmerter, små hodepiner og en gjennomgående følelse av at noe ikke stemmer. Jeg har forsøkt å lytte nøye – og kanskje for første gang på lenge – virkelig hørt på kroppen min.

Det er rart hvordan en tilsynelatende ufarlig øvelse kan skape så mye ubalanse. Jeg hadde aldri trodd at noe så lite kunne få kroppen min til å reagere så sterkt. Men kanskje var det ikke så lite, likevel? Kanskje var det nettopp det som skulle til for at jeg måtte stoppe opp, kjenne etter – og justere kursen.

Når ordene stanser og kroppen tar over

Onsdag begynte jeg å kjenne på noe merkelig. Et kraftig trykk i hodet. Smerter i nakken og en varm strøm som gikk fra skulderen til over øret. Ordene satt langt inne, og talen min ble langsom. Det var som om hjernen min ikke klarte å gjøre to ting samtidig – jeg måtte lukke øynene for å klare å snakke. Da visste jeg at jeg ikke kunne ignorere det lenger.

Jeg skal ikke si at jeg husket FAST-regelen i øyeblikket, men jeg nølte ikke med å kontakte lege.

Denne gangen endte jeg ikke bare på legevakta.

Jeg ble innlagt.

På under 24 timer hadde jeg snakket med 12 sykepleiere, 8 leger, 2 portører og gjennomgått både CT, CT med kontrast og MR.

De fant ingenting konkret.

Diagnosen? At kroppen og hjernen noen ganger kobler litt fra hverandre – og at de trenger tid til å reparere seg, hver på sin måte og i sitt eget tempo.

Stillheten som tvang – og som gave

Jeg lå der i sykehussengen. Borte fra familien, hjemmet, sengen og alt som er mitt. Og selv om jeg for tiden har en bevisst pause fra sosiale medier – jeg har slettet appene fra telefonen – orket jeg ikke engang tanken på å holde mobilen.

Ikke lys.

Ikke lyd.

Ikke distraksjon.

Bare stillhet.

Nesten stillhet.

Lyden av hjertemonitorer, myke skritt i gangen, dører som åpnet og lukket seg – det var den eneste støyen. Og der, i denne påtvungne stillheten, falt noe på plass i meg.

Påkoblet – med meg selv

I dette rommet mellom usikkerhet og ro, var jeg påkoblet og jeg koblet meg på. I

kke med verden.

Men med meg selv.

Med bevisstheten om at jeg lever.

Med vissheten om at det å være påkoblet ikke handler om å være tilgjengelig for alle – men om å være til stede i seg selv.

Og midt i alt dette klarte jeg ikke å la være å reflektere over forholdet vårt til den digitale verden.

Hvor mange ganger ignorerer vi varselsignalene – fysiske, mentale, emosjonelle – fordi vi er for opptatt med å svare på meldinger, løpe mellom varslinger eller være til stede … for alle andre enn oss selv?

En bevisst digital pause

Jeg har nå vært i en digital detox i tre uker. Ikke en fullstendig avkobling, men en bevisst sosiale medier-faste. Jeg har kun hatt tilgang via PC, og det har gjort en forskjell. Ikke fordi jeg forsvant – men fordi jeg kom nærmere.

Stillheten, som i starten føltes tvungen, har blitt verdifull.

Den har gitt meg:

Rom.

Ro.

Retning.

Jeg har kjent på tilstedeværelse. På hva som skjer når jeg ikke skyver bort ubehaget med distraksjon, men faktisk lytter.

Så hvis du leser dette og kjenner deg sliten, frakoblet eller overveldet: Vent ikke til kroppen roper. Vent ikke til du ligger i en fremmed seng og lytter til hjertemonitoren.

Stillheten bærer svar.

Og det første spørsmålet den stiller er kanskje:

Er du påkoblet deg selv?